Rus i pandemiens tid
Hvorfor klarer jeg å si det; at jeg har det bra ?
Jeg har det bra. Til tross for….
Frykten er borte. Jeg puster ned i magen. Gode og dype inn- og utåndinger som gjør både kropp, sinn og sjel godt.
Kjenner på livskraften. På den rene gleden over livet. På enkeltheten i mitt nye liv. For det er et helt nytt liv - som jeg også fikk den gangen jeg ble tørrlagt, og fikk en helt ny sti å vandre videre på.
Trives i min nye rytme - hjemmekontor, yoga i stua, meditasjoner - og små turer gjennom Vestre Gravlund. Jeg har alltid elsket stillheten der - kjenne på livets pust.
Savner jeg noe ? Faktisk ikke, jeg har erkjent mitt nye liv.
Roet ned - på alle måter. Lønnskontoen er stabil, jeg skal ikke, eller må ikke så mye nå. Det er deilig, jeg innrømmer også det, å slippe unna alt sosialt press. Ja jeg vet at jeg kan styre dette selv, men det er ikke så lett. Har hatt så lyst å være med på mye, delta, gi og mottatt i ulike sosiale sammenhenger.
Nå er de sosiale grensene visket bort. Det er ikke mer jeg, men vi, oss og hele verden. Vi er både globale mennesker - til tross for at vi fysisk sett er alene. Men ensom er jeg ikke. Faktisk føler jeg sterk kjærlighet - som kommer til meg - fra digitale jobb-møter, digitale samtaler med familie og venner. Alt har blitt så ekte. Slik jeg ser det.
Hvor kommer den sterke styrken min fra ?
Fra min lærdom som tørrlagt. Opp fra gjørmen jeg forlot for mange år siden, børstet den av meg - vasket meg ren - og gikk videre. Jeg brukte tiden på å utvide mitt åndelige landskap. Var sammen med mennesker som gjorde meg godt - for meg er dette i AA sitt Felleskap. Jeg leste bøker som pirret min godhet, utvidet den - og la seg som vakre fjær i sjelen min - for ved bare et lite pust ville de løfte seg og gi meg styrke igjen til å være det medmennesket jeg ønsker å være.
Og jeg vil fortsette å puste dypt. Fortsette å glede meg over mikro-hendelser. Som hvitveisen som strekker seg mot solen. Fortsette å kjenne på selve livet. Og hver dag takker jeg for det ene valget jeg gjorde da jeg kuttet ut rusen og fikk livet som gave igjen. Føler det sånn også nå. Livet er gitt meg som en nye gave. Moder jord puster. Vi er. Sammen. Og den nye veien vi går blir annerledes, men fin.
Mitt ufrivillige retreat har blitt et godt sted å være.
Hjemme er best. Aldri har tre små ord vært sannere. Og her trives jeg; mediterer, yoga, sover og skriver.
“If you´re walking down the right path and your´re willing to kekep walking, eventually you´ll make progress”